VAID

Vaid

En historie om blått

Anne Sagberg

Orkana

Til Randi, moren min –
botaniker og inspirator

Innhold

Forord 8

En historie om blått 11

Alle regnbuens farger 13

Den mangfoldige blå 16

Vaidens botanikk 18

Vaid i Europa 21
Vaid i Norge. Tiden før 1500-tallet 28
31
Alvhilds reise 33
Osebergfunnet 38
Skatten på Hovin 42
Baldisholteppet 46
En blå hette i Uvdal 50
Gravfunnet i Uvdal 53
Tre falmede skjønnheter. Refilene fra Veøy, Voss og Øvre Årdal

Vaid i Norge. Tiden etter 1500-tallet 59

Importlister og tollbøker 60

Fargere og fargerier 60

Fargeriet i Rakkestad 62

Fargeriet ved De Sandvigske Samlinger på Maihaugen 63

Tingbøker, rettsprotokoller og skifteprotokoller 64

Rettsprotokoller 64

Saliges gangklær 65

Fargeanalyse 66

Et sideblikk – vaid i Sverige 67

1814. Den blå tråden og kampen for selvstendighet 72
Anders Dolve blåser nytt liv i en gammel tradisjon 76
Dolves oppskrifter på farging med vaid 78

Farging 80

Potteblått 82

Å farge med vaid – framgangsmåter 84

Farging etter gammel metode 86

The Ancient Method – med urin 86

Gjæringsoppskrift – med surdeig og honning 87

Den moderne metoden 87

Utvinning av pigment 88

Fargeprosessen 89

Fargebadet 89

Litt mer fargekjemi 90

Beising 90

Indigo 91

Askelut 92

Dyrking av vaid og utvinning av farge 93
Usikkerheter – og muligheter 97

En rekonstruksjon 99
En spennende fremtid for vaid 110
113
Vaidens mange egenskaper

Ordforklaringer 117

Noter 120

Litteratur 125

Andre kilder 128

Forord

Det er like godt å innrømme det med en gang: En farge har tatt bolig i mitt
indre, og den nekter å forlate plassen den har okkupert. Så mange aspekter
ved den har åpenbart seg i de ti årene jeg har hatt den i min bevissthet, at
territoriet den krever øker år for år. Fra de første frøene jeg puttet i jorden og
de første ordene jeg leste om denne spennende planten, har vaiden som bærer
det latinske navnet Isatis tinctoria, fascinert meg.

Interessen for planter har jeg fått inn med morsmelken. Interessen for
plantefarging har også vart en stund. Tre episoder som inntraff rett etter hver-
andre skapte en ny nysgjerrighet. Denne nysgjerrigheten førte meg ut på en
lang reise. En reise som har vart i flere år og fulgt kronglete stier, stier som
enkelte ganger kan ha ført meg ut på viddene. Men forhåpentligvis har jeg
klart å ta meg inn igjen.

Den første episoden var et besøk på Vikingskipshuset, der blikket falt på
en liten eske som var funnet i Osebergskipet. Esken inneholdt en liten neve
frø. Fra vaid.

Den andre hendelsen fant sted på vei til ferie på Azorene. En guidebok ga
en kort innføring i denne øygruppens historie, og beskrev den utstrakte dyr-
kingen av fargeplanten Isatis tinctoria, eller fargevaid, på 1600-tallet. Råstof-
fet skulle forsyne blant annet England med blått pigment for tekstilfarging.

Den tredje episoden var et besøk i Olavskapellet på Borgarsyssel museum
i Sarpsborg. Der finnes det en liten urtehage. Et skilt ved en nokså puslete
grønn bladrosett presenterte planten: vaid.

Enhver som har farget garn og tekstiler med norske planter og lav har
sikkert gledet seg over de varme og nokså duse jordfargene som ofte oppstår.
For å få sterkt rødt og blått har det, i alle fall inntil soppfarger ble brukt, vært
nødvendig å bruke importert materiale.

Hva var nå dette for en spennende plante, som kunne framskaffe slike
vakre blåfarger? Jeg hadde ikke hørt om den, og så fantes den kanskje i vår
flora, i Norge? For det var vel naturlig å anta at den hadde forvillet seg inn i
landet vårt dersom den hadde vært mye i bruk her?

«Vi kjenner bare bruddstykker av vaidens historie i Norge,» skriver tre
botanikere i 1987. Artikkelen sto i tidsskriftet Blyttia, og hadde tittelen «Vaid
på Nordlandskysten». Var det mulig å finne flere bruddstykker, tro?

Planten er så visst ikke noe syn for øyet, langt fra noen prydplante. Den er
derimot til forveksling lik ugrasplanter vi gjerne vil bli kvitt, som russekål og
åkersennep. Små, gule blomster. Ikke et snev av blått. Botaniker Knut Fægri
beskriver planten i sitt store verk Norges Planter, og forteller at den i de senere
år er funnet vill i noen urer i Nord-Norge. Så skriver han: «Fra vaidforekom-
stene i urene går det en direkte linje tilbake til frøene i Osebergdronningens
lille skrin». Dersom dette var tilfelle ville jeg følge denne linjen, eller tråden
om man vil. Hvilken rolle har denne planten, som har vært så viktig i mange
av Europas land, hatt i vårt eget land?

Det har vært mange spor å lete langs. Noen spor er fulgt til veis ende,
andre bare påbegynt. Veien har vært lang og kronglete, og ikke minst spen-
nende. Den har ført meg til overraskende steder og hendelser: Til vevstuen
i vikingtid, til menneskeofringer, til bugnende åkre i Languedoque og Pie-
monte, til flamske veverier, til koggefart på Bergen, til klesskikk og moter,
til Svartedauden, til oppdagelsen av sjøveien til India, til religionskriger i
Europa, til norske bondestuer pyntet til fest, til seilskuter og tollprotokoller,
til kongers forsøk på å forby pynt, til sjøslag på Mjøsa, til baglere og birkebei-
nere, til Napoleonskrig og blokade, til kampen for nasjonal selvstendighet,
til Eidsvolls-mennene og 1814! Ja, helt til slutten av 1800-tallet, da syntetisk
indigo kom på markedet og derved satte punktum for en håndverksindustri
basert på naturlige plantefarger, og for så vidt punktum for en hel historisk
epoke.

Nå har jeg dyrket vaid i mange år, på en liten jordlapp og i bøtter og ve-
randakasser. Fra det første spede forsøk, der jeg ikke ante hvordan pigmentet
skulle utvinnes, til gode resultater etter at jeg ble kjent med en norsk opp-
skrift. Produksjon i så liten skala gir små mengder fargestoff, så dette blir et
eksklusivt pigment!

Den magiske forvandlingen i tøyet når det blir blått, spenningen fordi
ingen fargninger blir like, overraskelsen når andre farger av og til kommer
frem. For meg er vaiden en spesiell plante som etter første fargeforsøk ikke
har sluppet taket i meg.

En dag så jeg at det jeg hadde samlet av historie som angår planten, og
den praktiske erfaringen jeg hadde fått gjennom arbeidet med plante og pig-
ment, var noe jeg både ville og måtte dele med andre.

Det er ingen ny idé å la en bruksgjenstand fortelle historien om tiden
gjenstanden var i bruk. I denne boka blir vaiden med på å belyse historiske
forhold og begivenheter. I all hovedsak er stoffet faktastoff. Kun i tre fortel-
linger har jeg tillatt meg å ta diktning til hjelp.

For å nå flest mulig har jeg prøvd å unngå spesielle faguttrykk der de ikke
er påkrevd. En liste med ordforklaringer finnes bak i boka.

Til sist: Takk til alle som har hjulpet meg undeveis, både fagfolk og ama-
tører. En spesiell takk til Elisabeth Lønnå og Hild Haaheim for mange gode
råd i arbeidet med boka, og for at dere har delt min entusiasme, oppmuntret
meg og trodd på prosjektet.

Kråkerøy, mars 2015
Anne Sagberg

Kunde jag beskriva Höghet En historie
valde jag blått om blått
och två stoftkorn Guld
11
(Gunnar Ekelöf i Divan över fursten av Emgion)

Det menneskelige øyet er utstyrt

med sanseceller som registrerer lyset, og
sender signaler videre til hjernen. Hjernen
vår tolker de forskjellige bølgelengdene i
sollyset, slik at vi oppfatter dem som for-
skjellige farger. Fargene bruker vi blant
annet for å orientere oss i omgivelsene
våre samt til å uttrykke oss. Å sette farge
på tilværelsen er et positivt ladet begrep.
Tilsvarende negativt er det å oppfatte noe
som sort/hvitt, eller beskrive en person
som fargeløs. En sinnsstemning der farge-
ne forsvinner og livet oppfattes i grå toner,
er uttrykk for depresjon.

produsert på den norske landsbygda kan være gode eksempler på det. De var
vevd av plantefarget garn.

Men for klare farger i blått, rødt, grønt og for sort var det verre. Råstoff og
kunnskap kunne komme med omreisende håndverkere. I Norge fantes det
fra 1700-tallet fargerier som kunne ta fargeoppdrag. Emnet behandles i eget
kapittel om fargerier. Tøy kunne også sendes utenlands for farging, eller man
kunne importere ferdige tekstiler eller ferdigfarget garn.

Alle regnbuens farger

Blå farge, indigo, fikk man fra in-
digoplanten Indigofera tinctoria eller
fra vaidplanten Isatis tinctoria.

Gul farge fikk man sikrest fra farge-
reseda Reseda luteola.

Grønn farge oppsto ved at gult ble
overfarget med indigo.

Rød farge kom ofte fra krapprot
Rubia tinctorium.
Fra dyreriket har man fått vakre
rødfarger. Kermeslus som lever på eik
var av de første kildene til rød tek-
stilfarge, senere ble kochenillelus som
lever på kaktus tatt i bruk. Utsnitt av flamsk gobelinteppe. Teppet befinner seg
i Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum.
Den aller mest kostbare av alle
farger, purpur, ble framstilt av et se-
kret fra kjertler hos purpursneglen. Fønikerne, i det som i dag er Libanon,
oppdaget for 3000 år siden at purpursneglen i Middelhavet kunne gi en
vakker farge. Vi gjenkjenner den purpurrøde fargen på drakten og mitraen
til paver og kardinaler. I Vibeke Løkkebergs roman Purpur, er fargesekretet
purpur et sentralt element i kampen mellom pave og sultan, idet paven i
1498 planlegger et korstog mot Konstantinopel.4 Da sneglene ble utryddet
i Middelhavet på 1400-tallet tok man i bruk et kraftig rødt fargestoff fra
cochenillelus, karminrødt, som erstatning.
Områder i dagens Frankrike, Tyskland og Italia har blomstret på grunn-
lag av inntekter fra handel med ettertraktede fargeråstoff.
Som vi skal se har noen land hatt et strengt lovverk for å beskytte produk-
sjon og handel med kostbarhetene.

13

Det er fristende å tillate seg å sammenlikne menneskets bruk av farger
med fugleadferd. Det å pynte seg handler også om å signalisere et overskudd
og gjennom det kanskje en attråverdighet. Noe å satse på når slektens gener
skal videreføres.

I Bibelens Gamle Testamente gis en beskrivelse av hvordan Moses skal
lage sitt gudshus. Beskrivelsen er utførlig. Noen eksempler lyder: «Og du skal
gjøre Tabernaklet av ti tepper, av hvitt tvunnet linnet og blått ullent og pur-
pur og skarlagen [...] hvert teppe skal være tjueåtte alen langt» (2. Mosebok
26:2). Foran forgårdens port skal det være et dekke: «tyve alen langt av blått
ullent og purpur og skarlagen» (27:16). I kapittel 28 gis beskjed om hvordan
Moses skal lage hellige klær til Aron: «Og de skulle gjøre livkjortelen av gull,
blått ullent og purpur, skarlagen og hvitt tvunnet linnet.» (28:6), og «du skal
gjøre en overkjortel til livkjortelen helt igjennom av blått ullent» (28:31).

Påbudet om bruk av kostbare materialer til tempel og klær tjener klart
som markører for opphøydhet og hellighet.

De mest kostbare fargene var brukt av keisere, konger, geistlige og adel.
I Vergils store verk Aeneiden, utgitt i Roma år 19 f.v.t. forteller han om den
skibbrudne Aeneas og dronning Dido som må søke ly i en grotte da de kom-
mer ut for et fryktelig uvær. Hva som skjer der inne forstår vi av at Dido
etterpå gir Aeneas en purpurkappe som et tegn på at hun nå betrakter ham
som sin ektemann og sin konge.

Kanskje sterkere enn formaninger om hvilke farger og klær adel og geist-
lige skulle pynte seg med, var påbudene om hvem som ikke fikk bruke dem.
Det skulle ikke være noen tvil om hvor i samfunnets hierarki en hørte hjem-
me. Klassereisen var ennå flere hundre år unna.

Håkon Magnussøns retterbot om handel og forhold i Bergen av 29. mai
1306 inneholder «forbud mot luksus i klædedrakt og særlig mot at løse kvin-
ner klær sig som dannekvinner».

I forbindelse med nye gotiske moter, finner kong Håkon V det betimelig
å lage draktforordninger, en av 21. oktober 1314 og en annen av 8. desem-
ber 1315, som skal «begrense adelens og det velstående borgerskaps trang
til luksus i klædedrakt, og det dermed følgende behov for innførte stoffer».
I følge Det norske håndverks historie har antakelig kongen utferdiget disse
forordningene etter samtidige utenlandske forbilder.5 Lisabet Risa skriver i
[arkiv]magasinet 3/08:

Den kongelege forordninga av 12. mars 1783 om «Overdaadigheds Ind-
skrænkning i Bondestanden i Danmark og Norge» vart den siste i ei lang
rekkje direktiv frå dei styrande i København om korleis folk både skulle
kle seg og te seg. Samfunnet skulle vera klassedelt på denne tiden, og dette

14

Norske Leksikon gir noen opplysninger:
Blåtre, eller kampeche, er riktignok en

plante, hjemmehørende i Mellom-Amerika.
Pigmentet i den rødsorte kjerneveden kan
sammen med forskjellige beiser gi mange
farger, også noen blålige. De er på langt nær
så holdbar som fargestoffet indigo, som kan
utvinnes både av vaid og arter av indigofe-
ra. Den industrielle revolusjon kom sent til
Norge. Midt på 1800-tallet vokste fabrikker
opp langs Akerselva, og ganske raskt utgjor-
de tekstilindustrien hovedtyngden. I tillegg
til ull og bomullsspinnerier fantes blant an-
net i 1875 en bridselmølle.9 Bridsel/brissel
er et annet navn på blåtre. Alle var ikke like
begeistret for uringjæring, derfor ble farging
med brissel raskt en populær metode i løpet
av 1800-årene.10

Prøyssisk blå/pariserblå/berlinerblå, kjært
barn har mange navn. Pigmentet er et dyp-
blått, lysekte og mineralsk produkt som ble Vaidpigment. Foto: Woad Barn
utviklet av en kjemiker i 1704. I stoffet inngår
forbindelser med jern og cyanid. Det regnes som den første kjente syntetiske
farge. Navnet prøysserblått fikk det fordi fargestoffet etter sigende ble brukt
ved farging av uniformer til den prøyssiske hæren. I dag har berlinerblått helt
andre bruksområder.

Lapis lazuli er en bergart. Mot slutten av middelalderen ble bergarten
importert til Europa, der den ble malt til pulver og benyttet som fargen ul-
tramarin eller asurblå, det fineste og dyreste av alle blå pigment. De store
renessansemalerne benyttet den til å fargelegge klærne til sentrale personer
i bildene sine. Her finner vi kanskje også en av forklaringene på begrepet
kongeblå?

Kobolt er et grunnstoff som gir grunnlag for koboltblått. Det brukes til å
gi blå farge til glass og glasur på keramikk. På 1800-tallet var Blaafarveverket
på Modum verdens største produsent av koboltblått.

Av planter er det flere som kan gi blåfarge til tekstiler. Blåknapp, hønse-
gras og blåbær har vært benyttet i Norge. Alle disse er lite lysekte. Det er bare
indigo fra indigo- og vaidplanten som gir klare blå farger som er lysekte og
kan vare over tid. Fargen er faktisk den mest lysekte av alle plantefarger.

Det er vaidens historie som er hovedtema for denne boka.

17

Vaidens botanikk

Vaid er denne gamle kulturplantens norske navn. På latin heter den Isatis

tinctoria. Den tilhører korsblomstfamilien. På latin heter familien Brassicace-
ae. Til samme familie hører kulturplanter som kål og sennep, og ugrasplanter
som russekål og åkersennep.

Woad (Engelsk) Vajd (Dansk)
Wad (Anglo-Saxon) Guède eller Pastel (Fransk/spansk)
Färberwaid /Waid (Tysk) Guado (Italiensk)
Vejde (Svensk) Weat (Nederlandsk)

Planten er toårig.
Den blir opptil en
meter høy. Stengelen
er stivt opprett. Bla-
dene er pilformet og
glatte, med en grå-
grønn farge. Blom-
stene er små og gule i
rike blomsterstander.
Enkeltblomstene har Blad og frø av lys og mørk variant av Isatis tinctoria.

fire kronblad. Skul-
pene (fruktkapslene) er enfrøede, hengende, med vingekant, sortbrune eller
gulaktige.
Slekten Isatis er ennå ikke fullstendig utredet. Knut Fægri hevder i Norges
planter (Fægri 1958:bd1:200), at det finnes 30 forskjellige arter av denne
planten.11 Forfatterne av artikkelen «Vaid på Nordlandskysten», påpeker at
det finnes ulike oppfatninger om dette. Noen hevder det finnes 10 arter i
Europa, og at seks av disse skal være nært beslektet med Isatis tinctoria, nær-
mest underarter. Andre mener Isatis tinctoria er en variabel art, med mange
varieteter og former. Inndelingen bygger i hovedsak på forskjeller i form og
farge på fruktene.12
De plantene som vokser vilt i Norge i dag hører til varieteten med matte
og strågule frukter. Den viltvoksende vaiden i Finland har derimot glatte og
mørkebrune frukter.
Planten trives best på solrik, kalkholdig og næringsrik jord.

18

Vaiden setter bare bladrosett første år. Vaiden setter blomster andre år.
Foto: Woad Barn

Første år setter planten en tett rosett av blader, større og bredere enn bla-
dene på stengelen. Neste år vil en ny rosett komme først og opp av den vokser
stengelen med blomsterstandene.

Det latinske navnet tinctoria kommer av ordet tingo, som betyr farge. Det
er ikke åpenbart, om man ikke kjenner til fargebruken, at dette er en plan-
te som kan gi blå farge. Ingen deler av den levende planten inneholder blå
farge. Men den inneholder stoffene isatan og indican som er kjemisk bundet
til sukkermolekyler. Disse stoffene, som er fargeløse i planten, vil gi blå farge
ved en oksidasjon. (Oksidasjon kan for eksempel skje ved kontakt med vann
eller luft.)

Vaid hører ikke naturlig hjemme i Norge. Den sies å ha sitt opphav i
Midt-Østen og Middelhavslandene. Men den finnes nå viltvoksende flere
steder i Norden, og i England, som et resultat av den store utbredelsen den
hadde som kulturplante, også etter at den indiske indigoen kom på markedet.

Forekomstene av vaid på Nordlandskysten hører til de største i Norden,
De sør-norske forekomstene synes alle å være små, og artens status her er
høyst usikker. I Sverige opptrer den spredt og i beskjeden mengde langs
kysten fra Skåne til Medelpad, mens den i Danmark er «sjelden», og inn-
skrenket til østkysten. Planten er vanligere i Sør-Finland.13 (Alm, Elven
og Edvardsen: 5).

19

Gjennom hele historien har det Vaid i Europa

eneste naturlige blå fargestoffet vært indi- 21
go. Helt siden neolittisk tid (yngre steinal-
der), har vaid vært den europeiske kilden
til indigoblått, og det viser seg at planten
ble introdusert i Europa på samme tid
som jordbruket spredde seg fra Midt-Øst-
en, og at dets eneste hensikt var å farge
tekstiler blå.18

Slik sammenfatter John Edmonds
historien om vaid i The History of Woad
and the Medieval Woad Vat. Han forteller
videre at fordi denne fargen er den mest
komplekse av alle plantefarger, førte det til
at fargestoffet ble en av de mest verdifulle

Bildet viser en typisk produksjonsmåte for vaid. Det dyrkes
vaid i skråningen. Blader som er høstet inn, males på kvern,
og hest brukes som trekkraft. Bladmassen formes til kuler
som legges til tørk på store brett med god luftgjennomgang.
Arkiv: Bildarchiv Ehrfurt

handelsvarer internasjonalt. Han trekker fram begrepet «Land of Cockaigne»
som opprinnelig var et uttrykk for området Toulouse, der Cockaigne hen-
spiller på vaid.19 Begrepet har siden blitt et generelt begrep for eksepsjonelt
rike landområder.
Gjennom middelalderen trakk vaid­
aktiviteten tråder på kryss og tvers gjen-
nom Europa. I takt med økende velstand
og fabrikkmessig framstilling av tråd og
tekstil, økte hastigheten trådene ble truk-
ket med. Sett høyt ovenfra, må det ha sett
ut som om en edderkopp var på ferde.
Bønder sådde, luket og høstet vaid. Hes-
ter trakk møllesteiner rundt og rundt og
malte vaidbladene til grøt. Hele bonde-
familien knadde vaidballer som ble lagt
til tørk. Handelsmenn kom og tok vaiden
med seg langs de store elvene, også langs
Somme og Garonne. Venetianske kjøp-
menn og hansakjøpmenn fikk lasten over
på større skip som seilte over Middelha-
Vaidblad som er hakket, formet til boller og vet og Atlanterhavet. De krysset den en-
tørket. Sju til åtte cm i diameter. Tradisjonell gelske kanal, de dro over Nordsjøen og
metode for å bevare vaid til farging. Vaid som inn i Østersjøen. Fra Spania, Nord-Italia,
er tørket på denne måten, kan også omformes

til fermentert vaid, det som på engelsk kalles Tyskland og Frankrike. Langs landevei-
couched woad. Da finknuses de tørkede blad- ene ble den dyrebare lasten fraktet med
ene, dynkes med vann og massen gjæres et par

uker under passe temperatur, før den tørkes. hest og kjerre. Den krysset grenser og ble
Couched woad er nesten svart. tollbelagt. Langs andre ruter gikk trans-

porten av fargeplanter som skulle brukes sammen med vaid, likeledes alun til
beising av garn. Genova var et finansielt senter for handelen med alun. Det
ble også handlet med andre nødvendige ingredienser, som aske og askelut til
vaidfargebadet.
Vaiden ble kontrollert og kvalitetsvurdert der den kom, og penger skiftet
hele tiden hender. Det var mange som krevde sin del av de store rikdommene
som fulgte denne kostelige varen. Knutepunkter for handel med vaid vokste
seg rike og mektige, som Amiens og Bordeaux i Frankrike og Erfurt i Tysk-
land. Overdådige herskapshus ble bygget på disse stedene. I Erfurt, ble byens
universitet finansiert av rikdommen som fargevaiden skapte.20
Vaid egner seg spesielt godt som farge for ullfiber. Enkelte steder i Europa
var vilkårene for sauehold ekstra gode. Spania og England var store produ-
senter. Sauen ble klipt, kjøpmenn kom og tok ulla med ut på veien, langs

22

elver og over hav. Til manufakturene, til markedet, som kunne ligge langt
unna produksjonsstedene for ull. Grenser ble krysset igjen, og toll og skatter
ble betalt.

Ull og farge møttes. På markedene var det et sydende liv. Fargerne møtte
opp for å sikre seg den beste ulla og det reneste pigmentet til sine fargebad.
Veggtepper i gobelinvev ble svært populære blant de aller rikeste. Den blå
vaidfargen var viktig i disse teppene. Flandern ble et sentrum for den rike
teppeveverkulturen. Kongelige, adelsmenn og rike kjøpmenn gjorde sine be-
stillinger hos veverne, som igjen gjorde sine bestillinger hos de dyktigste far-
gemestrene. Å bli fargemester krevde lang erfaring. Fargerne var godt betalte,
og de var alltid etterspurt. Det var stor etterspørsel etter tekstiler med friske
farger, og motene var like viktige for folk den gang som nå. Folk kjøpte tek-
stiler etter den økonomiske evnen de hadde. Veggteppene var kunstvev, men
i den framvoksende manufakturen, var man-
ge vevere samlet under ett tak for økt effekti-
vitet. Her vevet de klede til klesproduksjon.

Hvorfor var vaiden av slik viktighet for
tekstilfeltet? Mens andre plantefarger blekner
og forsvinner, kan man ofte se den blå fargen
på eldgamle tekstilfragmenter. Dessuten er
klare røde, blå og purpurfarger svært sjeldne
i plantefargenes rike. Derfor er de også kost-
bare, og klær med slike farger var i høy grad
statussymboler. Og sist, men ikke minst, ble
vaiden brukt sammen med andre plantefar-
ger for å frembringe farger som rosa, fiolett, Detalj fra flamsk gobelinteppe.
lilla, sort og grønn.

Vi vet ikke nøyaktig hvordan utviklingen av vaiddyrking har vært i Eu-
ropa. Men vi vet i alle fall at fra 1300-tallet har denne produksjonen vært
avgjørende for svært mange mennesker, både bønder, handelsmenn og hånd-
verkere.21

Frankrike var det aller største produsentlandet. Viktige områder var Pi-
cardy og Languedoc. Toulouse akkumulerte slike rikdommer at de en perio-
de kunne løsrive seg og etablere en egen stat med et eget parlament.22 Kong
Charles 7. godkjente ordningen i 1437, og det egne parlamentet fungerte
i lang tid framover. Sør-Frankrikes store tekstilindustri ble forsynt av dis-
triktets egen vaidproduksjon. De hadde overskudd av vaid og eksporterte
til blant annet Italia. I Firenze kunne ikke den utstrakte vaidproduksjonen
i Toscana og Piemonte tilfredsstille etterspørselen etter fargestoff til teksti-
lene de produserte, og importen fra Frankrike var stor. I Tyskland, spesielt

23

Teppe eller løper der vaid kan ha vært fargeemne. Usikker datering. Teppet befinner seg i Permanenten Vest-
landske Kunstindustrimuseum.

24

Vaid i Norge. For å finne ut mer om vaidfargens his-
Tiden før
1500-tallet torie i Norge er det naturlig å starte med
å undersøke i hvilken utstrekning planten
28 har vært dyrket her til lands.

En primærkilde er planten selv eller
rester av planten. Da botanikerne Alm,
Edvardsen og Elven i 1986 gjorde sin
undersøkelse av utbredelsen av vaid på
Nordlandskysten, fant de den viltvok-
sende på 20 nye steder. Inntil da var det i
Nord-Norge 10 kjente lokaliteter. De nye
funnene var så interessante at de resulterte
i artikkelen «Vaid på Nordlandskysten».
Det er flere funn både i Rødøy, Meløy,
Lurøy, Bodø-området og Vevelstad. For-
skerne forteller at de største forekomstene
er funnet i Lurøy, på øyer og vær som har

Osebergskipet graves ut i 1904. Foto: Anders Beer Wilse /
Norsk Folkemuseum

det til felles at de har ligget under storgården Husby på Tomma. Tomma var
igjen en del av Gidske-godset, en samling jordeiendommer som på begynnel-
sen av 1600-tallet også besto av flere store gårder i Nordland. Det store antall
funn av vaid nokså tett ved hverandre, gjør det sannsynlig at plantene er så-
kalte kulturrelikter, det vil si at de er forvillede etterkommere av planter som
ble dyrket. Botanikernes hypotese er at dyrkingen var et resultat av initiativet
fra Det Kongelige Selskab for Norges Vel på tidlig attenhundretall.

I et intervju med etnobotaniker Torbjørn Alm svarer han at makrofossiler
(som det i Oseberg-funnet), saktens kan dukke opp, men det vil i så fall være
rene lykketreff.32

På spørsmål om det kan gi resultater å lete etter vaidpollen i Norge, for
eksempel i gamle klosterhager, svarer pollenanalytiker Paula Utigard ved Ar-
keologisk museum i Stavanger at pollen fra slektene i familien Brassicaceae er
vanskelige å skille og identifisere til art, og at hun ikke kjenner til noen som
har omtalt identifisering av Isatis-pollen. Dr. Allan Hall, Universitetet i York,
som vet mye om vaid hadde samme oppfatning om saken.33 Pollen av vaid er
til forveksling likt pollen fra vanlig ugras i samme familie. Dermed ser det ut
til at dette sporet ikke kan lede videre.

Andre primærkilder kan være skriftlige opptegnelser. På leting etter in-
formasjon om farger i norrøne skrifter, har jeg så langt ikke funnet mye som
kan fortelle oss noe om bruken av farger i tekstiler, eller om vaid spesielt.
Rigstulakvadet i Edda beretter om Heimdalls besøk blant annet til en velstå-

Oseberghaugen ved Slagen i Vestfold.

29

ende mann og kvinne. De kalles i kvadet Fader og Moder. Sønnen deres er
Jarl. Moder bærer en sid kjole med sølje og en en blåfarget serk.34 Noen av
de eldste skriftene kommer, eller er akkurat kommet, i nye oversettelser. I sin
oversettelse av sagaen om Olav den hellige, i Snorres kongesagaer, høydepunk-
ter, refererer Kjell Arild Pollestad til et sted i sagaen der Olavs kiste blir svøpt
i silke og dekket i gudvev. Han foreslår i en fotnote at dette var et kostbart
stoff, muligens skarlagenfarget.35 På forespørsel opplyser han at han ikke har
funnet andre tekstilfarger beskrevet i stoffet han arbeidet med. Undersøkelser
i andre skrifter kan kanskje gi oss mer viten. Malerier og skulpturer er også
primærkilder. Mennesker i blå klær, scener som viser handel, farging, dyr-
king. Dette er interessante kilder som allikevel må analyseres og brukes med
kritikk. Selv om avbildninger kan fortelle mye om samtidens levesett, kan de
også inneholde elementer fra andre land, andre historier og andre tider.

Funn av tekstiler med blå farge fra denne perioden vil ikke være noe bevis
på at plagget er produsert i Norge, eller at vaiden er dyrket her. Men slike
gjenstander sier likevel noe viktig, nemlig at fargen har hatt betydning i vårt
land, ja til og med stor betydning i flere tilfeller.

Under arkeologiske utgravninger er det funnet mange biter av tekstiler og
noen hele plagg. Det eldste hele plagget vi så langt har funnet her til lands, er
en ufarget kjortel som ble funnet ved Lendbreen i Breheimen nasjonalpark i
Skjåk i 2011. Den er datert til 300-tallet. Biter av tekstiler er det gjort langt
flere funn av, både fra jernalder og middelalder. På Hirt i Myrkdalen ved Voss
ble det i 1892 gjort gravfunn fra 1000-tallet. I semesteroppgaven Fargeplan-
ten vaid i Vossabygda, gjengir Toril Velure opplysninger om en tekstilbit fra
graven som antas å være farget grønn med vaid og en gul plantefarge.36 Under
utgravning i Gamle Oslo er det gjort en rekke funn av tekstilbiter, likeledes
ved Bryggen i Bergen. Noen av dem kan ha vært blåfarget. Men i følge arkeo-
log Marianne Vedeler er ikke bruk av farger på middelaldertekstiler skikkelig
kartlagt ennå. Få har forsket på dette feltet.37

I neste kapittel presenterer jeg seks norske tekstiler fra tiden før reforma-
sjonen: to av dem ikoner fra vår kulturhistorie, der vaidfargen er sentral. Det
er en av kjolene fra Oseberggraven og veggteppet fra Baldishol. Videre følger
en hette fra Uvdal stavkirke og tre broderte linduker fra Voss, Årdal og Veøy.

Fantasien er tatt til hjelp for å komme tettere inn på tiden tekstilene ble
til. En fortelling følger hver av de tre førstnevnte tekstilene. Hver fortelling
følges av en drøfting av fortellingen og av faktaopplysninger i tilknytning til
fortellingen.

30

Alvhilds reise

Det gikk en jevn strøm av menn med tunge bø-
rer ned til skipet hennes som lå fortøyd i vann-
kanten. De balanserte på planker som var lagt
ut over den leirete bredden. Elva hadde trukket seg tilbake nå etter flommen,
så langt tilbake at bergbildene ovenfor det store vannfallet, Sarpr, var kom-
met til syne. Bredden var lang og fortsatt våt og vanskelig å gå på. Trellene,
tomhendte tilbake fra skipet, gjorde seg smale der på bordgangen, slik at de
med de tunge børene på vei ned kunne komme forbi.
Kister, gryter og annet redskap for matlaging, stabler med skinnfeller,
sekker med dun og fjær, tepper, revler og tjeld, tøyer av ull og lin. En vakkert
utskåret vogn og en slede ble forsiktig buksert om bord og kisten med de
hellige gjenstandene som ble brukt i seremoniene ved de store blotene.
Alvhild voktet vel på at de siste tingene ble behandlet på en måte som
sømmet seg. Hun sto lengre oppe på vollen og fulgte med på alt som hendte
ved elva.
Hun var ikke gammel, rundt 20 somre, men utstrålte en selvbevisst ver-
dighet naturlig for en født til rikdom og makt. Smale, mønstrede silkebånd
prydet overdelen på den karmosinrøde drakten og forsterket signalene det
røde sendte ut. Til alle tider har det røde representert det opphøyde, kongeli-
ge. Og det røde, myke, fint vevde ulltøyet til denne spesielle drakten, hadde
faren hennes hatt med hjem etter en handelstur til England. De hadde flinke
spinnere og vevere på gården, men maken til denne vevnaden kunne de ikke
gjøre. På Kaupang i Birka hadde faren handlet til seg noe silkestoff av en
arabisk kjøpmann. Et av disse stykkene var klippet opp til lange strimler og
sydd på drakten hennes. Denne drakten brukte hun bare ved de aller største
og viktigste anledninger.
Hennes far, kong Alvin, hadde sluttet en pakt med kong Gudrød, han
de også kalte Veidekonge. Han holdt til vest i Folden. Som en del av pakten
skulle Alvhild bli hans hustru. Det var bare slik det var. Alle vurderte dette
som et godt gifte. Hun var ikke bare en ung og vakker kvinne, ikke bare
en kongsdatter heller. Hun var en viktig kvinne fordi hun representerte et
bindeledd mellom guder og mennesker. Hun var gudinne Frøyas viktigste re-
presentant i området, og forvaltet det ansvaret det var å holde et godt forhold
til henne og blidgjøre henne så hun ville velsigne menneskene med grøde og
gode liv
I dag var vinden svak. Kanskje ville det ikke være noen nytte i det store
råseilet på veien over fjorden. Det var ikke så farlig. 18 roere ville gi dem god
fart, og veien over var ikke lang.

31

Da hun hadde forsikret seg om alle de viktigste tingene hennes var vel
om bord, gikk hun med raske skritt tilbake til kongsgårdens vevstue. Der var
trellkvinner i ferd med å klippe ned den siste revlen av den lille vevstolen.
Revlen skulle med, og veven også. Flere vever var allerede brakt om bord.
Gyda, kulttjenerinne og hennes beste venn tross aldersforskjellen dem i mel-
lom, overvåket arbeidet. Hun utstrålte myndighet og verdighet, og hennes
minste vink ble adlydt av de andre kvinnene i vevstuen. I dag var hun kledd i
sin fineste drakt. Den var blå og vakkert vevet, om enn av noe grovere kvalitet
enn Alvhilds røde. Så var den også vevet og sydd på kongsgården. Hun smilte
til Alvhild som akkurat trådte inn i rommet. Selv om de begge fortsatt ville
ha sine høye posisjoner i det nye samfunnet, var det ikke uten vemod og også
sorg de tok farvel med livet i kongssetet på Alvheim.

Hele vinteren hadde Gyda og hun arbeidet med revlen som nå ble pak-
ket. Om høsten ble ulla farget. Hun hadde selv sådd frøene som på magisk
vis skulle gi den vakre blå fargen. Hun hadde anropt Frøya med bønn om
god avling da frøene kom i jorda. Hun var blitt bønnhørt, plantene vokste
seg kraftige i den lune jorda godt næret med hestemøkk. De hadde folk med
kunnskap om farging på gården. I ukevis hadde stanken av råtten kål ligget
over området i Lande, der fargerne holdt til, langt vekk fra hovedbølet. Re-
sultatet ble godt, en rik blå farge i flere nyanser på nøstene i garnkurven. Når
høsten kom og stjal stadig mer av dagens lys, ble det tent ild i grua. I lyset
fra oljelampene på veggen og luene fra ildstedet, satt Alvild og Gyda ivrig
bøyd over veven. Et stort dise-blot til Frøya ble gjenskapt. Dette skulle være
Alvhilds gave til mannen hun skulle giftes med.

Så lenge hun kunne erindre hadde hun vært med i vevstua. Hun had-
de fulgt med når moren hennes og de andre kvinnene skapte tråden om til
bilder på de lange tøyremsene. Hun hadde hørt fortellingene om slektens
bragder og sett dem ordløst fortalt gjennom bildene som vokste ut av morens
hender mens tråder i forskjellige farger smatt ut og inn av varpen i den lille
rundveven. Menns reiser med skip til fjerne steder, fredelig handel, ville slag,
gravferder. Slike revler, sammen med vakre tjeld, prydet høysetehallen og var
en understrekning av det alle visste; at på denne gården holdt gjeve menn til.
Andre revler handlet om gudene, og om de handlinger gudene krevde for
ikke å gjøre livet vanskelig for folkene i kongeriket. De ble brukt i hovet, og i
de store prosesjonene som gikk forut for de store blotene. Der fikk hun ikke
være med da hun var liten. Men storøyd hadde hun sett hvordan kulthand-
linger ble festet i veven.

Lange prosesjoner av folk, hester og vogner hadde de vevet. Først i oppto-
get hadde hun vevet inn en hvit hest og en stor mannsskikkelse. Rundt ham
fløy fire falker. Dette var en ære til hennes tilkommende, som var kjent som

32

en svært dyktig jeger. Hun visste han eide flotte jaktfalker. I noen vogner sto
det folk, andre vogner var dekket med tjeld og revler og inneholdt bilder av
gudene som måtte være tildekket til de kom til hovet. En kvinne i blått som
strakte hendene opp som tilbedelse, menn som bar spyd eller staver. Hester
med mønstre, den røde hesten var alltid Frøyas. Hennes hest hadde knute
på halen og den øverste delen var flettet. Flettene bandt trolldom, knutene
sikret evig og uoppløselig kjærlighet. Den røde fargen var kjærlighetens og
opphisselsens farge. Staver og opprette spyd hadde med fruktbarhet å gjøre.
Solkorset sto for hell, lykke og fred. Foran Frøyas hest hadde hun vevet inn en
liten kvinnefigur som bar på en lampe. Lampen representerte livet og døden.
Og Frøya var også dødens gudinne. Hun ønsket at denne revlen skulle vise
alle aspektene ved den store gudinnens virkeområder. Nå hadde Alvhild selv
vært prestinne for Frøya, og hadde ledet blotene. Bildene av stiliserte trær
og kropper ved grenene fortalte en historie hun kunne. I offerlunden, i de
hellige eiketrærne, ble kroppene til de menn som ble ofret hengt fra grenene.

Gyda foldet revlen sammen, la den i en vakkert dekorert kiste og klemte
kistelokket godt til.

Så snudde hun om og fulgte etter Alvhild ned mot elven. Solen var alle-
rede kommet høyt. Det var tid for å gå om bord. De fant seg en plass på en
av de bakerste toftene. Alvhild trakk på seg den røde koften hun hadde over
tunikaen, og Gyda la et vakkert blått sjal rundt sine skuldre. Alvhild kikket
raskt på henne og så at hun hadde grått.

Trellene på land kastet trossene om bord, roerne tok tak og skipet la seg
pent i strømmen. Snart lå Alvheim bak dem, de krysset munningen av side-
armen av Raumelv som møtte hovedløpet ved Rolvsøy. Hun så gården på
Hauge, der farens bror bodde. Også der lå det flere skip ved bredden. Så bar
det nedover, ut elvas østre løp, over Lera, og ut på den vide Folden. Vinden
var sørvestlig. Seilet ble heist. De ville krysse opp mot vinden, for så å sløre
inn mot Vestfold. Den nye kursen var satt.

Osebergfunnet

Den 8. juli 1904 melder NTB at den ene stevnen av Osebergskipet er gravet
frem i Slagendalen ved Tønsberg, og at stevnen er vakkert forsiret med dyre-
ornamenter. Like etter åpner arkeologene selve gravkammeret bak i skipet.
De ser med en gang at dette er en kvinnegrav. Siden bekreftes det at to kvin-
ner ligger i dette kammeret, i senger med dyner og puter. Den ene kvinnen
er kledd i en rød drakt. Den andre i en tilsvarende blå.

33

Kan vi se for oss at historien om de to kvinnene kan ha funnet sted, selv
om den er fiktiv? Vi har et knippe historiske fakta å holde oss til. Vi har flere
teorier som kan sette fantasien i sving. Historien er et produkt av fantasi,
men kunne dette ha skjedd i traktene rundt Oslofjorden, i en kort periode før
året 834, det året man antar dronningen ble hauglagt? Det er flere som har
lekt med tanken om at Osebergskipet og dronningen som lå der, kan ha sine
røtter i Østfold. En av dem er Anne Stine Ingstad. At Osebergskipet skulle
være bygd i dagens Sarpsborg er ikke umulig å tenke seg, når en ser på hvem
som antakelig var begravet i Oseberghaugen. I Ynglingesagaen skriver Snorre,
i kapittel 48, om Gudrød Veidekonge: «Han var gift med Alvhild, datter til
kong Alvarin fra Alvheim, og fikk med henne halve Vingulmark. Sønnen
deres var Olav, som siden ble kalt Geirstad-Alv. Alvheim ble da landet kalt
mellom Raumelv og Gautelv.» Dagens navn er Glomma og Gøtaelv.

I forordet til Osebergdronningens grav, skriver Christensen, Ingstad og
Myhre:

Osebergfunnet er det store eventyret i norsk arkeologi. For over tusen år
siden ble to kvinner hauglagt på sletten i Slagendalen. Utstyret de fikk
med seg, overgår alle andre gravfunn i Norden, og heldige bevaringsfor-
hold i gravhaugen gjør at vi har mange av de sakene som ellers forgår i
løpet av så lang tid.

Det ble tidlig skrevet tre vitenskapelige bind om funnene, mens det fjerde
bindet, som skulle omhandle tekstilene, ikke kom før i 2006. Men Anne Stine
Ingstad leverte tre spennende
kapitler til Osebergdronningens
grav: «Tekstilene i Osebergski-
pet», «Hva har tekstilene vært
brukt til?» og «Osebergdron-
ningen – hvem var hun?»
Hun skriver at det er fire
tekstilfragmenter i Oseberg-
funnet som er bekreftet farget
med indigo. To blå fragmenter
vevet i diagonalkypert er sydd
sammen med hvert sitt stykke
vevet i diamantkypert (se ord-
forklaring). Sammensyingen er
gjort slik at det ene tøyet utgjør
belegg på det andre, slik bildet
Fragment av det blå tøyet som kan være del av kjolen til den viser.
ene av kvinnene i Oseberggraven. Fragmentet består av et tøy i
diamantkypert og et annet tøy i firskaft, som er sydd sammen.

Foto: Kulturhistorisk museum, UiO.

34

På det ene stykket er diamantkyperten belegg på diagonalkyperten. På det
andre stykket er det omvendt. Hva som er grunnstammen i plagget kan ikke
avgjøres. Heller ikke hva slags drakttype det er snakk om.

Fordi redskapene man hadde til rådighet på denne tiden var enkle, var det
å lage tråd, tekstiler og tøy svært tid- og arbeidskrevende. Til spinning ble det
brukt håndten, og til veving av tøyer må de ha brukt vev av oppstadtypen. I
Osebergfunnet har man både håndten og deler av vever for bånd og refiler.
Men ingen rester av oppstadvev. Det antydes at grunnen kan være at de to
kvinnene i graven hadde andre til å veve klede for seg. Men i andre norske
funn fra forhistorisk tid er det funnet både kljåsteiner og vevsverd, og funne-
ne viser at oppstadveven var utbredt. De blå diamantkypert-bitene er tydelig
vevet på en oppstadvev. Det fastslår forfatterne av bind fire av Osebergfunnet.
Det er en relativt grov diamantkypert med 25/12 tråder per cm, og forfat-
terne tror, i likhet med Anne Stine Ingstad, at det er vevet lokalt, kanskje i
dronningens egen vevstue.38

Blant tekstilbitene er det også noen små blå applikasjoner av dyrefigurer.
Ingstad karakteriserer dem som nokså «klossete» arbeider. Sømmene som er
brukt til å sammenføye tøystykkene er heller ikke særlig forseggjorte, «klum-
pete og ubehjelpelige».

Det røde tøyet er kvalitativt finest, antakelig importert. Det må være
dronningens drakt. Det blå tøyet, derimot, er etter alt å dømme hjem-
mevevd. At tøyet er blåfarget er i seg selv et signal om at kvinnen som bar
drakten også var av høy rang.39

Det var bare vaid (Isatis tinctoria) som på denne tiden kunne brukes for å
fremstille blå tekstilfarge. I Osebergskipet ble det funnet en liten eske med
vaidfrø. Planten var altså kjent for dem. Vikingene reiste vidt og bredt og
kjente til andre folks levevis langt fra det nordiske området, og de hadde stor
beundring for hva andre sivilisasjoner hadde av praktfullt håndverk. Man
kan anta at det blant alle slavene de røvet med seg, også fantes erfarne far-
gere. Høvdingene eide de produksjonsmidlene som skulle til, nemlig god
dyrkingsjord, arbeidskraft og kunnskap. Vaid kan godt ha vært dyrket her i
landet i vikingtid.

På den annen side er det velkjent at vikingene drev utstrakt handel, og at
de byttet til seg eksklusive varer fra fjerne land.

Dronningens drakt var påsydd silkebånd. Ingstad antar at disse har kom-
met fra Bysants og det østre middelhavsområde, og skriver at de likner på de
silkestykkene som er funnet i mange graver i Birka i Sverige.

Tuneskipet ble gravet ut ved Haugen gård på Rolvsøy i Østfold. I en grav-
haug like i nærheten ble det også funnet tekstiler. Et bevart revlefragment vi-

35

ser en begravelse der noen av personene
er iført kapper med hetter i en vakker,
klar blå farge. Andre personer er kledt i
grønt.40 Fargestoff kan være importert,
likeså ferdig farget brodergarn. Men
like sannsynlig var det produsert lokalt.
Revlene som antakelig dekket veg-
gene i Osebergskipets gravkammer er
beretninger om den tidens tanker og
handlinger. De var kostbare og tidkre-
vende å lage, og det er all grunn til å
tenke at ingen ting på dem er tilfeldig.
Figurer, mønstre, farger. At alt måtte ha
Del av en revle funnet i en grav nær stedet der betydning. Det var vesentlig for livet
Tuneskipet i Rolvsøy ble gravd ut. Akvarell: Tone og for den religiøse praksisen til dati-
Strenger 1986. Kulturhistorisk museum, UiO.

dens mennesker. Og det har betydning for nåtidens forståelse av den delen av
vår historie. Anne Stine Ingstad skriver:

Symbolikk er en sterkt konservativ og universell måte å forklare og under-
streke det som foregår på billedfremstillinger og annet. Den skulle forstås
av alle, og var en nødvendig meddelelsesmåte for fortidens mennesker
som ikke kunne lese eller skrive. 41

Revle funnet i Osebergskipet. Motivet er en «hellig lund» der kropper av ofrete mennesker henger fra grener i
trærne. Kulturhistorisk museum, UiO. Tegning: Sofie Kraft 1916.

36

Vossaduken slik den ligger på Voss Folkemuseum. Foto: Kjell Erik Herheim.

tet av i en eller begge ender. Det kan tolkes slik at de med tiden ble upraktiske
å henge opp, og derfor ble omgjort til for eksempel bordduker. Vossaduken er
forsynt med en påsydd kant både oppe og nede. Det er ikke broderi på kan-
ten, og det tyder på at den er påsatt senere. Opprinnelig var bredden omtrent
67 cm, med kant ble den økt til 82 cm. Lengden av den bevarte duken er i
underkant av 4 m. På Voss Folkemuseum opplyser de at Marta Hoffmann
gav duken i gave til museet i forbindel-
se med museets 75-årsjubileum i 1992.
Alle de tre refilene er brodert med
tversgående border på hvit lin. På Vos-
saduken og Veøyduken er broderiet av
fint ullgarn. Huldreduken er brodert
med lingarn. Stingene er i smøyg (glitt),
og mønstrene er stort sett geometriske
former i ulike kombinasjoner. De er
brodert diagonalt på trådretningen i
veven. På hver side av de brede møn-
sterbordene er det en smalere bord.
På Vossaduken er det bevart fem slike
brede mønstersammensetninger, på
Huldreduken er det seks border. Hele
lengden er litt over fire meter, men også
den har antakelig vært lengre. Duken
er eid av familien på Vee gård i Årdal
i Sogn, og oppbevares slik at den blir
bevart for ettertiden på en best mulig
måte.

Huldreduken. Alle broderiene er utført i smøyg med
vaidfarget lingarn. På denne finnes også fuglemotiv.
Foto: Kjell Arvid Stølen, NRK

54

Veøyduken er den minste av de tre refilene, og den mest medtatte.52 I dag er den
på Salhusmuseet i Hordaland, der den er blitt restaurert. Den måler 93 x 222
cm, og er satt sammen av to linstykker med en søm på tvers. Både oppe og nede
er det påsydd en kant. Den har også faldet kant og klippekant. Dette tyder på at
refilen opprinnelig har hatt andre mål. Selv om den er medtatt er det ikke van-
skelig å få øye på likhetstrekkene med de to andre refilene. Den kom fra alteret
i Veøy kirke, og tilhører nå Romsdalsmuseet.

Veøyduken. Nylig restaurert. Utført i smøyg og fargene blåsvart og rød. Også her skimtes fuglemotivet.
Foto: Bevaringstjenestene ved museumssenteret i Hordaland.

Skikken med å utsmykke rom er gammel i Norge, som den er i størstedelen av
Europa. Vi kan følge den tilbake til i alle fall vikingtid. Det å tjelde sine rom er et
begrep fra sagatidens fortellinger. Ventet man viktige gjester, så ble huset pyntet.
Hensikten var både å gjøre stas på gjesten, og samtidig vise hvor mektig verten
var. Det antas at gravkammeret i Osebergskipet var tjeldet, det vil si at vegger
og kanskje tak var dekket med vakre tekstiler. Funn av de lange, smale, vevde
teppene, med detaljerte motiver og utført med den gang vakre farger, viser det.
Noen av motivene på revlene tyder på at gudehovene også kunne være tjeldet
ved seremonier. Helen Engelstad skriver i boka Refil – bunad – tjeld. Middelal-
derens billedtepper i Norge at det i enkelte gamle kirker her i landet finnes kroker
i veggene som tydelig har vært ment for oppheng av lange tepper. Gamle interi-
ørlister viser også at det var tilfelle. I noen kirker er veggene malt på en måte som
illuderer lange refiler og tjeld og undertjeld som er draperte på en kunstferdig
måte. Nes kirke i Telemark er et eksempel.53

Etter hvert kommer ordet husbunad (på svensk; bonad) inn som betegnel-
se for tekstiler av ulikt slag til å pynte stuer eller haller med. Vi har eksempler
på testamenter som nevner slike fra 13-1400-tallet. De aller mektigste hadde
flamskvevde tepper på veggene. For eksempel var det flere slike på veggene på
Austråt, og de hang tett i slottet på Akershus festning. Men i de vanlige vel-
stående bondehus, var teppene av en annen stil og kvalitet. I flere arveskifter

55

fra 13-1400-tallet nevnes blant annet
husbunader, revler, tjeld og undertjeld.
Nordiske kvinner var vel renommerte
for sine vakre arbeider med gjennom-
brutte felter i sprangteknikk.54 På Skan-
sen i Stockholm er det stilt ut en rekon-
struert stue fra Oktorpsgården, tjeldet
med vakre tepper. Stuen er ikke så gam-
mel, men den er allikevel en god illus-
trasjon på denne måten å pynte huset.
Boka Tekstila tolkningar forteller
også mye spennende om tradisjonen
med «husbonad».55
Mønstrene på våre tre tekstiler er
på mange måter like. De er variasjo-
ner over de samme enkeltelementene. Tjeldet eller bunadspyntet stue. Denne skikken
Gamle ornamentmotiver som gjenfin- holdt seg langt opp mot vår tid. Interiøret her er fra
nes mange steder, og fra mange tider i siste halvdel av 1800-tallet. Oktorpsgården på Skan-
sen i Stockholm. Foto: Marie Andersson, Skansen,

vår kulturkrets. Manipulus fra det 12 Stockholm.
århundre, og en del av et alterklede fra
Kálfafell kirke på Island er vist nedenfor. De kan illustre-
re sammenhengen mellom de norske refilene og uten-
landsk tekstiltradisjon. Her finnes hakekors, topprute
med innskrevet skråkors, topprute krysset av skråkors,
liggende kors, X-motiv med vinkelarmer, dobbeltkryss,
enkelt fletningsornament, sidestilte toppruter, og ikke å
forglemme; fugle-
ne i livstreet. Møn-
strene er på mange
måter like, de bru-
ker de samme en-
keltelementene.

Bit av en alterduk fra Kálfafell kirke på Island. Sen- «Manipulus», symbolsk
tralmotivet er av St. Olav, noe som peker på pro- tøystykke til å henge over
duksjon i Norden. Mange av mønstrene her går en arm på bispe- eller
igjen i de norske refilene. Foto: Nordenfjeldske prestekjole. Fra 1200-tallet.
Kunstindustrimuseum, Trondheim 1914. Hvitsøm Endestykket er en slags
fra Nordmør. mønstersamling. Mange
av disse mønstersymbo-
lene går igjen på norske
broderier fra middelalder
og framover. Foto: Nor-
denfjeldske Kunstindustri-
museum, Trondheim 1914.

Hvitsøm fra Nordmør.

56

I boka Hvitsøm fra Nordmør skriver Hans Dedekam:

Alle variantene av hakekors synes å være fantasier over en grundform som
er fremkommet ved oppløsning av den antikke meanderbord. Andre,
ennå levende ornamentale dyremotiver, som heraldisk mot hverandre stil-
lete løver og fugl med livstre mellom, kan forfølges tilbake til mykensk
og assyrisk kunst, og har gjennom årtusnene for en vesentlig del levd i og
gjennom tekstilkunsten.56

Han antar at de middelalderske motiver har nådd fram til folket gjennom
kirkeutstyr og andre gjenstander, først og fremst gjennom tekstilarbeider,
både europeiske og orientalske.

Kan disse store tekstilarbeidene være laget her i landet? Dedekam skriver
om det:

At dette (alterduken fra Kálfafell kirke) og de øvrige islandske kirkebro-
derier av lignende art i Nationalmuseet i Kjøbenhavn er hjemlig nordisk
arbeide, tør anses for utvilsomt, blant annet av den grund at den norske
helgen S. Olav danner det figurale motiv på et av dem.57

Forutsetninger for å tilvirke Maria kledd i blått. Bebudelsen.
broderte linduker her i landet Kilde: Signs and Symbols in Christian art
var sannsynligvis tilstede. En-
hver gård med areal ut over
et minimum for livsopphold,
hadde linåkre og produserte
eget linklede. Det høye nivå-
et på norsk hvitsøm fra en litt
senere periode, peker tilbake
på eldre kunnskap om søm.
Brodergarn kunne spinnes av
egen lin eller av ull. Men slikt
garn kunne antakelig også
kjøpes. Vi vet at de to fargene
som var sentrale i disse bro-
deriene ikke kom fra norske
fargeplanter, men fra vaid og
antakelig krapp. Fargene var
iallfall svært eksklusive. Om
fargene rødt og blått, ut over
det å være vakre og kostbare,
var tillagt noen dypere me-

57

ning, vites ikke. Vaid var også basis for vakker blå farge til malerier. Kunstnere
i middelalder og tidlig renessanse var glade i motiver med jomfru Maria. Hun
ble gjerne framstilt i en blå kjole, og den blå fargen kom fra vaid. Skummet
fra vaidkypen ble blandet med lim og eggehvite for å gi den lyse blå malefar-
gen. For den mørkere blå ble det benyttet en prosess med eddik og urin som
fikk stå i varmen en stund. Den blå fargen symboliserte Jomfruen,58 som ofte
også ble omtalt som himmeldronningen. Blått var fargen for alt som hadde
med det himmelske å gjøre, for himmelsk kjærlighet og for sannhet. Det blå
kommer alltid til syne når skyene er drevet vekk og avslører det sanne.59

Vi kan ta fantasien til bruk igjen for å se for oss hvordan den vakre Vos-
saduken kunne vært brukt på slutten av middelalderen:

Kom du forbi gården på ettervinteren, i februar eller mars, måtte du leg-
ge merke til at det lå lyse tøystykker utover snøflatene rundt gårdstunet.
Det var bleikeplassen, der sol og skinnende hvit snø sammen skulle gjøre
lindukene hvitere og vakrere. Både de nyvevde gråktige, og de eldre som
allerede var lysere.

Gikk du forbi gården sommeren i forvegen må du ha lagt merke til
linåkeren som sto i full blomst. Du ville ha gledet deg over de vakre, blå
blomstene på lange slanke stengler som vaiet mykt i sommerbrisen.

Men kom du noen dager før St.Hans, og stoppet opp en liten stund
der i skogbrynet, ville du nok legge merke til større aktivitet enn de andre
gangene du gikk forbi. Du ser at dette er en av de større gårdene i bygda.
Døra til gjestehallen står åpen. I det lille eldhuset er det fyrt opp, røyken
velter ut av ljoren i taket. En kvinne kommer ut med en gryte dampende
vann som hun slår over i en bøtte. Duften av einerlåg når så vidt nese-
borene dine der du står. Nå skal det vaskes. En kar slenger mer avklippet
einerkvist i haugen ved trammen. Fra hallen kommer en ung kvinne ut
med en bøtte. Hun er svett i håret som stikker ut under hodelinnet, og
rød i kinnene. Skittvannet i bøtta slår hun ut på bakken. Så fyller hun på
med rent varmt vann og forsvinner inn i hallen igjen. Det ligger glede og
forventning i lufta. Fra svalgangen rundt buret henger store tøystykker, de
samme du så i vinter. Noen flere er også hengt ut. De er mønstrete med
farger i.

Er du en av dem som er invitert til bryllup på gården på selveste
St. Hansdagen, vil du ta plass ved langbordet som er dekket i hallen. Du
vil nesten ikke kjenne hallen igjen. Den pleide å være så mørk, nå er den
nesten lys som dagen. Fra takåsen henger hvite linduker ned mot veggen.
Bak brudeparet henger et malt klede med helgenmotiv. Rundt rommet er
det strukket hvite refiler med vakre tverrstripete mønsterborder i lysende
rødt og blått. På den vakreste refilen vil du kjenne igjen det stiliserte mo-
tivet av et tre med fugler sittende ytterst på grenene. I biorene, skråfeltet i
gavlene, er tømmeret også dekket av hvite duker. Lukten av sot er borte.
Duften av nyutsprunget bjørkeløv blander seg med duften av kokt kjøtt,
nybakt brød og mjød.

58

Når vi leter etter skriftlig informasjon Vaid i Norge.
Tiden etter
om vaidplantefargen, er det lite å finne. 1500-tallet
Årsaken til det gir etnobotaniker ved
Tromsø Universitet, Torbjørn Alm, i et 59
intervju:

Den viktigste årsaken til at plantefar-
ging har liten plass i historieskrivingen,
er nok at det først og fremst er kvinner
som har drevet med plantefarging – mens
sagaer og mer moderne historieskriving
og opptegnelser legger hovedvekten på
mannlige sysler. I tillegg gikk nok vaiden
og andre fargeplanter (inkludert lav) ut
av bruk litt for tidlig til at tradisjonen om
bruk ble fanget opp av topografiske, kul-
turhistoriske og etnobotaniske opptegnel-

Faksimile av to sider fra boken Bergens beskrivelse fra 1824. Vi
ser at vaid er importert, og også andre varer tilknyttet tekstil-
farging. Kilde: Nasjonalbiblioteket.

1814. Den blå tråden smyger seg også gjen-
Den blå tråden
og kampen for nom det viktigste året i norsk historie,
selvstendighet 1814. Den har selvsagt ingen domine-
rende plass her, ingen kan påstå det, men
72 den er med. Den gir sitt lille bidrag til
drømmen om at Norge igjen skal bli en
selvstendig nasjon tuftet på en bærekraftig
nasjonal økonomi. Kanskje kan vi dris-
te oss til å si at den, indirekte, tok plass
i Eidsvollsbygningen i det de edsvorne
menn møttes for å undertegne vår nye
Grunnlov.

Napoleonskrigene har herjet med na-
sjonene, og gjennom unionen med Dan-
mark har Norge vært trukket inn i kampe-
ne på Napoleon Bonapartes side. Fienden
blokkerte norske havner. Ingen varer kom
inn. Ingen kom ut. Naturen slo seg også

Eidsvollsbygningen. Foto: Eidsvoll 1814.

vrang. Ekstremt kalde vintre førte til redusert matproduksjon flere år på rad.
Årene 1807 til 1814 ble forferdelige år. Ibsen skriver «… i landet var misvækst
og nød. Den fattige sulted, den rike led savn ...», i det han lar Terje Vigen kjem-
pe sin håpløse kamp mot den engelske marine.

Mange er de menn, og kanskje i det stille også kvinner, som mente at
veien til frihet for landet må gå gjennom folkets opplysning og utdanning.
Selskabet for Norges Vel blir stiftet.

Men historiens gang bør ikke foregripes. Vi hopper tilbake til 1772. Da
ser ildsjelen Martin Richard Flor dagens lys i Tåsinge i Danmark.

Historien om ham skal få et eget lite avsnitt her. Det fortjener han, da
han ser ut til å være glemt av vår samtid, samtidig som han har gitt et be-
tydelig bidrag til opprettelsen av en selvstendig norsk nasjon og den tidlige
utviklingen av denne unge nasjonen Tro ikke at vi med denne lille avstikker
mister den blå tråden.

Flor ble bare 48 år. I løpet av dette korte livet rakk han mye. Han må ha
hatt svært stor tankekraft og arbeidskapasitet.

Han var født i Danmark, men kom til Norge som ung adjunkt til en ny
stilling ved Christiania Katedralskole i året 1800. Året etter ble han overlærer
der, og den stillingen hadde han til sin død. Han behersket mange fagfelt,
men framfor alt var han naturhistoriker.

Han etablerte en stor naturhistorisk samling ved skolen, og tok initiativ
til å etablere en botanisk hage. Denne ble fra 1814 til det vi kjenner som
Botanisk hage på Tøyen i Oslo. De første årene sådde han ut hundrevis av
planter, blant dem «mange tilforn i Norge ikke dyrkede væxter». Elevene
hans lærte også å dyrke kjøkkenvekster, og på denne måten etablerte han
Norges første skolehage.

Martin Richard Flor var opplysningsmann på sin hals. Han var inspirert,
blant andre, av Rousseau. Han mente det var nødvendig for nasjonens utvik-
ling at alle samfunnslag skulle få undervisning. Han ville få i stand ordning
med skolelege, gymnastikkundervisning, ja til og med seksualundervisning.

Samtidig som han var overlærer ved Katedralskolen, ble han også lærer
i naturhistorie ved Krigsskolen, og bibliotekar ved samme skole. De hadde
6000 bind å ta vare på. Der bygget han også opp en naturhistorisk samling.

I 1802 fikk han også opprettet en skole for håndverkere, på søndager.
På den måten fikk de anledning til å lære seg å lese, skrive, regne, og de fikk
innføring i naturhistorie.

Tilsvarende etablerte han i 1806 en skole for handelsborgerskapet, der
lesing, skriving, regning og moderne fremmedspråk sto på timeplanen.

Hungersnøden i Norge fra 1807 til 1814 drev Flor til å undersøke hvilke
norske vekster som kunne brukes som materstatning. Han hadde stor tro på

73

islandslavens mulighet som kornerstatning. Av denne grunn fikk han kalle-
navnet «mosepresten» av bøndene.89
I 1809 var Flor en av initiativtakerne til dannelsen av Selkabet for Norges
Vel, sammen med blant andre grev Herman Wedel-Jarlsberg, en av de menn
som i 1814 benket seg på Eidsvoll. Selskapet fikk underavdelinger i alle lan-
dets største byer. Det var i dette selskapet Flor nedla sin aller største innsats.
Fram mot 1814 fungerte Selskapet som en slags skyggeregjering, med stor
politisk innflytelse.90
Flor var også en av de viktige pådriverne for opprettelsen av et norsk uni-
versitet. Det Kongelige Fredriks Universitet ble en realitet i 1811.
Flors kongstanke var at en selvstendig norsk nasjon måtte etableres på
økonomisk vekst.
Veksten ville kom-
me som et resultat av
den naturvitenskap-
lige utforskningen av
Norge. Selvforsyning
på flest mulig felt
hang sammen med
selvstendighet og løs-
rivelse fra Danmark.
Blokaden  hadde
lært en at en fikk sto-
le på egne krefter. Im-
porterstatning  og ef-
fektivisering på norsk
naturs egne premisser
ble avgjørende, men-
te han.
Og her er den blå
tråden fortsatt med
oss, for blant alle pro-
sjektene han brant
for, var også en norsk
produksjon av vaid til
tekstilfarging.
Flor skrev ar-
tikler om dyrking av
vaid, og fikk trykket Faksimile av Budstikken fra 1812. Martin Richard Flor håper noen vil fatte inter-
esse for dyrking av vaid. Kilde: Nasjonalbiblioteket.

74

informasjonen i Budstikken, som var organ for direksjonen i Selskabet for
Norges Vel. Flor skaffet frø og lot pedellen, vaktmesteren, på Katedralskolen
dele ut frø til dem som henvendte seg dit. I Frankrike var vaiddyrking igjen
en realitet fordi blokade og krig hadde vanskeliggjort import av indigo.
Flor var sterkt in-
spirert av franskmen-
nenes satsing på vaid,
og skrev i Budstikken
i mai 1812: «De store,
oppmuntrende pre-
mier som Frankrike
utlyser for dyrking og
bruk av vaid, bør virke
på vårt lands økono-
mi».91 Gjennom å legge
vekt på vaidens mulige
betydning for landets
økonomi, kan Flor ha
sett for seg at pigmentet
kunne bli et viktig han-
delsprodukt.
I juni 1820 gjentas i
en ny artikkel i Budstik-
ken (s.188–202) opp-
En ny oppfordring til å dyrke vaid kom i Budstikken i 1820. Med en grundig fordringen om å dyrke
oppskrift på framgangsmåte. Artikkelen var usignert. Kilde: Nasjonalbib- vaid.92 Artikkelen følges
lioteket. av en grundig oppskrift

på selve fargeprosessen. Artikkelen er ikke signert, og det er usikkert om det
er Flor som har skrevet den. Er det en annen forfatter har Flor i alle fall ikke
vært alene om å ha stor tro på en norsk vaidproduksjon.
Botaniker Knut Fægri skriver at Martin Richard Flor møtte mye urett-
messig motstand.93 Han døde 29. januar 1820.
Vaidprosjektet vakte en viss interesse. Noen prøvde seg som dyrkere. Det
er et sammenfall i tid mellom Flors innsats for dyrking, og registrerte funn av
vaid som botanikere på 1800-tallet beskriver i sine floraer. Schübeler beskri-
ver i Norges Vextrige blant annet funn ved prestegården i Ål og prestegården i
Målselv. En kan tenke seg at det har vært dyrket vaid her – nettopp etter opp-
fordringen i Budstikken. Siden er det registrert funn spredte plasser i landet.
Den største konsentrasjonen er i dag på Helgelandskysten. Kanskje disse
plassene har vært spesielt gunstige for etablering av frø som er spredd med

75

Mengden reduksjonsmiddel står i forhold til væskemengden, så om man
vil farge i seks liter vann, så må man doble mengden av reduksjonsmiddel.

Tekstilen/garnet luftes en times tid etter farging.
Skyll godt i flere vann. I siste skyllevann tilsettes eddik for å senke pH til
ca 5. Ullfibrene bevares da best.

Litt mer fargekjemi

Beising

Tekstilfargekjemiker Lise Finne forklarer noe av det som skjer i en beise- og
fargeprosess:

Kravet til tekstilfargestoff er i prinsippet at det er løselig i vann fordi tek-
stiler for det meste farges i vann. De molekylene som er (har de lengste
strukturene) størst, og samtidig er vannløselige, er de som fester seg best
til tekstilfibre. Samtidig må molekylene være utformet slik at de egner seg
som fargestoff, for eksempel tiltrekkes av tekstilfiberen. Det gir derved
også de(n) beste ekthetene. Mange plantefargestoffer har for korte mole-
kyler, men kan kobles med molekyler i et beismiddel for å oppnå (en økt
lengde) et større og mer egnet molekyl. Det vanligste beisemidlet er alun,
odfetleesrtskeaglijuevmnatlui mfibinerieunm. sPuålfaaltu, nKmAol(lSeOky4l)e2t. Alun er lett vannløselig, og for-
er det hydroksylgrupper (OH)
som lett kan byttes med grupper fra fargestoffet. Den forbinder seg ikke
kjemisk med fiberen, men med fargestoffet som blir større og dermed fes-
ter seg bedre til fiberen. Ullfarger med beisemiddel binder seg alltid som
en substantiv farge, dvs. pga molekylnærhet og Van der Walske krefter og
tilsvarende. Alunbeising påvirker ikke fargen, men gjør den mer vaskekte
fordi molekylet blir større og kontaktpunktene med fiberen flere og den
forbedrer også ofte lysektheten (e-post 08.08.14).

Alun er et mineral, og ble tidligere utvunnet av alunskifer. (Norges første
alunverk ble opprettet i Oslo i 1737.) Men alun finnes også blant annet i krå-
kefotplanten, og har vært brukt som beismiddel siden vikingtid. Andre typer
beismidler kan brukes, men de fleste bidrar også til fargeendring.

90

OH

H
ON
HN
Indigo NO
NO
OH H
KjemHKyispkeffoarrmgienl:g.CR16eHd1o0kNs2rOea2ksjon. Prosessen som Obrukes fOoHr indigofarging.N
Indikan og isatan B er heOrH vist medOHstrukturOfHormler: OHH

HNH OH
NON
HN
O
OHH
N O O OH
HO O
N
HN OH
NOO H OH
H OH OH
OH OH OH N
OH OHH
N
HOH

H

N H Indikan N isatan B
O O OH
O
I varm, basisk løsning hydrolOyHseres disseOmolkylene. Hydrolyse betyr spalting
med vann. Begge mOoHlekyOlHene gir daO fritt indoksyl. Vist med strukturformel:
N OH

H OH OH OH

OH

N

H O O OH
O

Indoksyl OH

OH OH

Ved oksidasjon med oksygen fraNHlufta, i basisk vandig miljø, dannes indigo
(noen steder kalt indigotin) fra to molekyler indoksyl. Dette molekylet er
helt konjugert. Det er ingen bindinger som deler av molekylet kan rotere
rundt. Det er helt stivt. Det nedbrytes ikke av UV-lys, løser seg ikke i noen
vanlige væsker og det tåler høye temperaturer. Indigo vist ved strukturformel:

O

N
H

indigo OH

For å bringe dette stoffet til alle fHibrene i et garn må det løses opp slik at det
følger med alle steder vannet komN mer til. Fordi indigo ikke er løsbart i vann,

O 91
O OH
OH OH

må det reduseres i vanndig basisk miljø til indigohvitt (også kalt leucoindi-
O go). Indigohvitt vist ved strukturformel:
HN
N
H NO
H
OH

N
H
OH

H indigohvitt
N

Indigohvitt løses lett i vann og kan etterpå, ved tilførsel av oksygen fra lufta,
oksideOres tilbake til blå indigo.

O RedukOsjHon kan foregå ved tilsetning av sulfit eller ved gjæring.

OH OH OH

AsOkHelut

N Askelut har vært mye benyttet som reduksjonsmiddel i fargeprosesser. Luten
H OkbeleOfolargbeiOtndvOeeHldseartalvøvaltkreavliimrkeetabllleer,bfroernte.kTsermevpireklektailniunmeh,okladlesriunmo,enmaugonrgesainuims-

og/eller natriuOmH . Under forbrenning av disse forbindes de med oksygen.
NNår dOHenneOHasken så løses i vann, dannes lut, for eksempel kaliumhydroksid
H(KOH).

92

Gjennom en årrekke har jeg dyrket Dyrking av
vaid og utvin-
vaid, både i egen hage i bøtter og kas- ning av farge
ser og innimellom andre vekster. Jeg har
også lånt land hos venner for å få en liten
åker. Planten er villig og lettstelt.

Frøene såes enten direkte på friland, eller
de kan såes tidligere i store potter og så
prikles ut når forholdene tilsier det. Etter

93

et par uker er plantene i fin vekst. Jor-
da er godt gjødslet og kalket. Vannes
når det er tørt. Kålsommerfuglen har
et veldig godt øye til planten og legger
egg på bladene i ett sett. Hvis åkeren
ikke er for stor kan man sjekke under-
siden av bladene for egg, og fjerne egg
og larver for hånd.

Bladene høstes i august. Kommer
en tidlig i gang og veksten er god, kan
man høste blader to ganger i seson-
gen. Man plukker/skjærer av de ytter-
ste og største bladene og lar de inner-
ste stå igjen for å vokse noen uker til.
Det er ikke så dumt å høste to ganger,
dette for å få en mindre mengde bla-
der å jobbe med hver gang.

Et par høster tilbake fikk jeg en
avkastning på rundt fem kilo friske
blader. Bladene vaskes rene. Et ba-
dekar er greit, men baljer utendørs
fungerer også godt. Så snittes bladene
fint. Dette er en relativt slitsom pro-
sess om en har stor bladmasse. (Selv
har jeg ved senere anledninger tydd til
kjøkkenmaskin.) Norgesglass stappes
fulle av blad, fylles helt opp med ko-
kende vann og settes til side en times
tid.

Innholdet siles gjennom et fint
klede, og vær nøye med ikke å få plan-
tedeler i væsken. Væsken vil nå være
rødbrun og inneholder forløperen til
blåfargen.

(Farging med plantedelene på al-
unbeiset ullgarn vil gi en gammelrosa
farge.)

Væsken gjøres basisk ved å tilsette
salmiakk til pH 9 til ull. pH 11 til ve-
getabilsk fiber.

94

Deretter piskes oksy-
gen inn i væsken. Bruk
en håndmikser og pisk i
minst 10 minutter.

Det dannes blå par-
tikler på skummet, og væs-
ken mørkner.

Skummet fjernes og
væsken has over i glass eller
flasker.

Restfarge fra skum og
rengjorte redskaper samles.

Sjekk at pH holder seg
på 9.

Væsken varmes til 50
grader for ull, og 25 grader
for vegetabilsk fiber.

Tilsett 4 gram natri-
umdithionitt til 3 liter
pigmentholdig væske. Vær
forsiktig så minst mulig
oksygen kommer inn i ba-
det etter denne reduksjo-
nen. Vent 10 min.

Dypp det gjennom-
bløtte garnet i dette farge-
badet i 10 minutter.

Hold det godt nede
under vann og pass tempe-
raturen.

Luft garnet godt. Nå
blir det blått!

Dypp 10 minutter per
gang til du er fornøyd med
fargen – evt. til alt pigmen-
tet er brukt. Luft garnet
godt mellom hver gang.

I den siste bunten er
siste rest av pigment brukt
opp. Alt dette er farget
med skumrester.

95

I glasset synker fargepigmentet til bunns. Skitten væske tappes av med en
gummislange og nytt vann helles på. Prosessen gjentas flere ganger, til vannet
blir klart og rent. Alt bunnfall samles i små Norgesglass og settes til tørking i
stekeovn på ca 80 grader. Vannet fordamper, og resten er indigopigment. Den-
ne gangen ble blåfargen ren og klar. God kvalitet, men bare fem gram!

Planten blomstrer hvert
annet år, og setter rikelig
med frø om høsten. Frø-
ene oppbevares inne om
vinteren.

Vaidplanten i ferd med å sette frø. Modne frø.
96

Usikkerheter – og muligheter

Når en farger med fersk vaid er det lite sannsynlig at fargen blir den samme
i to forskjellige fargebad. Jeg tror alle som har arbeidet med farging har opp-
levd det. Indigoen er selvsagt den samme hver gang, men det er vanskelig å
vite hvor mye av den man har klart å få ut i hver prosess. Dessuten er det ikke
uvanlig å få med urenheter fra plantematerialet, det vil si små biter av planten.
Planten inneholder flere fargeemner som kan forkludre resultatet. Forskerne
i Åbo skriver: «i fick också fram
rikligt med gröna färger och en
del gula, lila och ljusröda färger.
En ny färg i 1995 var brun […].
Vejdeväxten visade sig vara en
mångsidig färgväxt».110
Vil man oppnå et sikkert
resultat bør man utvinne pig-
mentet fra flere prosesser, og
blande pigmentene. Og selv-
sagt må man være nøye med at Det hender resultatet av farging ikke blir som planlagt. Den
lyst turkise ble ikke helt som forventet. Til babylue ble den

mengden pigment er den sam- allikevel helt grei.
me i alle fargebadene. Det hen-
der bunnfallet man samler ikke
blir klart blått. Kast det ikke ut,
men bruk det til å farge noe der
nyansen ikke må være en spesi-
ell. Du vil antakelig oppleve at
garnet blir blått allikevel.
Farger man med bladmassen
som er igjen når væsken med
indigo-forløperne er fjernet, vil
man oppnå en grårosa farge.
Denne fargen varierer også noe
fra gang til gang. Babyluen på
bildet er farget slik.
Den lys grønne babyluen er
resultat av et fargebad der ikke
all indigo var løst og omformet
til indigohvitt. Etter ny innsats
for å løse opp indigo, ble resul- Når det blå pigmentet er fjernet fra væsken, kan restvæsken
tatet bedre. også brukes til farging. Fargen blir grårosa. Ved denne fargin-
gen må garnet beises for at fargen skal feste seg til fibrene.

97

Alle disse usikkerhetene kan en diacetat
også betrakte som interessante kil- bleket bomull
der til nye fargenyanser. Det er alltid polyamid
spennende å farge med plantemate- polyester
riale! polyacryl
silke
Ulike tekstilfibre vil absorbere viscose
fargepimentet på ulik måte.Tradisjo- ull
nelt er vaid brukt først og fremst til
å farge ull. Men silke er også egnet Bildet viser hvordan ulike fibre tar imot farge i samme
materiale. Det er en grunn til at blå fargebad.
ulltråd ofte ble brukt til broderier på
lin, slik tilfellet er med de omtalte
gamle refilene Veøyduken og Vossadu-
ken.

Vaidblått har vært brukt i kom-
binasjon med mange andre plante-
farger for å fremskaffe nye nyanser
og farger. Sort ble vanligvis skapt
gjennom en kombinasjon av farger,
der blått var basen.111

Bildet viser noen få resultater man kan få når vaid er kombinert med andre farger. Lengst til høyre det vaidfargete
garnet. Fra venstre: Garn farget med avsilt væske fra bjørkeblad, deretter overfarget med vaid.
Garn farget med bjørkeblad i væsken, deretter overfarget med vaid. Garn farget med cochenillelus, deretter over-
farget med vaid. Garn farget med krapp, deretter overfarget med vaid.

98

Ser man for seg en person som et- En rekon-
struksjon
ter iherdig leting finner gull, kan det være
et godt bilde på entusiasmen som oppsto 99
da jeg fikk vite at det fantes en tekstil fra
middelalder som nylig, gjennom kjemis-
ke testing, var bekreftet farget med vaid.
Funnet i Uvdal stavkirke ble beskrevet
som en typisk middelalderhette, av fin
ullkvalitet. Kvinnen som var gravlagt med
hette på var ung, bare 17 år, og fordi hun
var gravlagt under kirkegulvet, kan man
anta at hun kom fra en familie som had-
de høy sosial status. Hun sto så tydelig for
meg, høyst levende og iført denne vakre,
blå hetta, og jeg ville lage en rekonstruk-
sjon av hodeplagget. En slik rekonstruk-

Det ferdige kledet, i panamavev. (Se ordforklaring.) Dette kle-
det har en mye grovere struktur enn det hettestoffet skulle
ha.

sjon kunne bidra til å knytte et bånd mellom vår tid og hennes tid, og gi
henne og tiden hun levde i nytt liv.

Gjennom noen år hadde jeg dyrket vaid og produsert pigment. Selv om
det er en relativt grei prosess, er det små mengder fargestoff en får fra hver
plante. På den måten er hvert gram pigment verdifullt. Derfor ga det mening
å bruke pigmentet til noe mer varig enn skjerf eller genser eller et annet for-
gjengelig bruksplagg.

Hette var et vanlig plagg i middelalderen, kort eller lang, med eller uten
den lange avsmalningen bak på hetta som kalles strut. Motene skiftet, men
grunnformen ser ut til å ha bestått gjennom middelalderen over hele Europa.
Nå ønsket jeg å forene middelalderens populære tekstilfarge med nettopp
dette populære plagget.

Tanken var å lage en hette som var av samme form, farge og materiale som
den opprinnelige. Slik hetta nå ligger, på Oldsaksamlingen i Oslo, er det ikke
lett å se nøyaktig hvordan den var laget. Den har ikke vært underlagt grun-
dige studier, men arkeolog Marianne Vedeler har foretatt noen undersøkelser
og delt de opplysningene hun har om den. Første ledd i rekonstruksjonen
var å lage et mønster som var mest mulig lik hetta fra Uvdal. Denne er som
tidligere nevnt ikke underlagt grundige studier, men Vedelers opplysninger
ga en god del holdepunkter for å rekonstruere en form:

Hetta ser ikke ut til å ha hatt strut. (Strut var relativt vanlig på hetter fra
middelalderen.) Den er heller ikke sydd med «horn» foran på hetta. Den
er sydd rett framme på issen. Den er lang, d.v.s. den gikk ned mot albuen,
og er forsynt med et påsydd slag, ca 15 cm høyt. Midt foran er innfelt en
kile i slaget, og kilen er ca 22cm vid nederst. Ansiktsåpningens kant er
rett, ca 38 cm høy. Hvilke stingtyper som er brukt til sammenføyning av
hettedelene er ikke underlagt grundige studier, og slik hetta ligger i dag
er det ikke umiddelbart lett å slå fast. Men rundt ansiktsåpningen er det
en smal innbrett. Den er vevet i diagonalkypert (2/1-kypert), trådtetthet
16/12, henholdsvis i varp og veft. Varp og veft har henholdsvis Z-spinn og
S-spinn. Antatt trådtykkelse 0,3–0,5 millimeter. Det har til nå ikke vært
anledning til å måle det nøyaktig. Det er mye underull i tråden. Tøyet
virker lett valket eller børstet.112

Vedelers opplysninger kan sammenholdes Figur 1
med andre, kjente tekstilfunn. I 1921 ble
det funnet 67 hetter, noen av dem godt be-
varte, på Herjolfsnes på Grønland. Hettene
er fra 12-1300-tallet. Poul Nörlund beskriver
dem inngående i sin bok Buried Norsemen at
Herjolfsnes.113 Han grupperer funnene i to ka-
tegorier, blant annet etter form og hvor kiler

100

er brukt. Som mal for
rekonstruksjonen er
brukt en modifisert
versjon av Hette nr. 66,
type I, hos Nörlund
(fig. 1), tillempet de
spesifikasjonene Vede-
ler har gitt.
Første forsøk ble
utført med hjelp av
folk med kunnskap om
og erfaring med spin-
ning og veving, for om
mulig å lage en rekon-
struksjon av ulltøyet.
Inger Harridsleff som Figur 2

har lang erfaring med spinning og Sidsel Rast som er profesjonell vever, ble
med på prosjektet. Inger Harridsleff dyrket også vaid til dette forsøket. Til
spinningen ble det brukt ull fra rasen gammel norsk spelsau, for at den skulle

Gammel norsk spelsau. Ull fra den lyseste sauen ble brukt.

101

være mest mulig lik de sauene som ble levde her i middelalderen. Ulla ble
delt og renningstråden ble spunnet med mye dekkhår, for å få en sterk tråd,
med Z-spinn. Underulla ble til innslagsgarn, i S-spinn. Så ble garnet vasket.
Garnet er entrådet. Spinnegrad for garnet i Uvdalhetta var ikke kjent, men
garnet ble spunnet så tynt at det var antatt å kunne veves med tetthet 16/12
tråder/cm. Det ble spunnet ca 8000 m tråd.

Håndspunnet, entrådet garn. Vi høstet vaiden og
utvant pigment som
Væsken er redusert og er gulgrønn. På toppen et tynt lag metallisk vi så blandet for å
glinsende indigo. få ens farge på gar-
102 net. Som bildet viser
er garnet melert, og
dekkhårene mørkere
enn underulla. Om
ulla i orginalen er fra
hvit sau eller flerfar-
get, vet vi ikke.